Dagbok del 1 - Ved leilighet

Jeg ligger i senga og leser. Veksler mellom Linda Klakkens "Den siste beatpoet" og Tor Obrestads "Vi skal kle fjellet med menneske og våpen". Det er kjølig. Datoen er 5. Oktober og det er begynt å bli kaldt ute. Trafikken kan høres som en dempet lyd som sklir inn i bakgrunnen og lurer deg til å tro at det egentlig er helt stille. En slags stillhet som ikke blir avslørt før du en dag befinner deg på et sted som virkelig er stille. Langt ute på fjellet et sted om vinteren. Hvor snøen kveler all lyd. Stillheten er ikke bra. Ikke sunn. Mennesker har ikke godt av stillhet for lenge. Du blir klar over hvor ensom du er. Du hører ditt eget hjerte slå.

Klakken er i San Francisco, det er varmt. Det er det snart her også. Eller hverfall varmere, nå som sola er stått opp. Hun er på jakt etter Lawrence Ferlinghetti, det er april 2009. Jeg er på jakt etter jobb, det er oktober 2016. Hun spiser dim sum og snakker med ei padde. Jeg har allerede begynt å tenke på middagen, men har ikke spist frokost.

Lever Ferlinghetti ennå? Ifølge Wikipedia er han 97 år gammel og i live. Er han virkelig den siste beatpoet? Gary Snyder lever også, han er 86. Er det lov å kalle seg beatpoet uten at man var en del av den generasjonen som møttes en gang på 50-tallet?

Vinduene mot nord er fulle av dugg. Temperaturen ute har krøpet opp til over 3 grader. Klokken er blitt 9.33. Jeg burde komme igang med dagen. Meditere, søke jobb, spise frokost. Ikke nødvendighvis i den rekkefølgen. Jeg bytter stilling på senga for å ikke få vondt i ryggen. Lufta føles varm og kjølig på en gang. Jeg går ut på kjøkkenet og ordner meg litt mat. Gulvet føles kaldt mot føttene mine. Jeg tar på meg et par sokker. Språket føles levende i teksten jeg skriver. Jeg tenker at det er en bra øvelse for meg, en fin måte å bli flinkere til å skrive. Det at jeg skriver ned følelsene som dukker opp når jeg skriver, gjør at jeg blir dratt inn i teksten på en veldig rar måte. Det er nesten lammende. Teksten og tanken glir inn i hverandre. Hva tenker du? Blir du involvert i teksten? Gir metainformasjonen deg noe eller er det et hinder? Jeg leser litt i Obrestads bok. Poet og billedkunstner William Blake blir referert i teksten.

"Bare det åndelege er verkeleg, det såkalla materielle er innbilling og ingen veit kvar det fins. Det er eit bedrag og ei villfaring. Er det noko som eksisterer utanfor ånd og tanke? Bare ein tåpe trur det."

Alle erfaringer tolkes gjennom sansene. Gjennom tankene. Er jeg inne på noe nå, Blake? Han svarer ikke. Jeg ser på skyggen av bladene gjennom gardinen. Klakken snakker også om Blake. Jeg blar tilbake gjennom boka hennes. Beatforfatterne ble inspirert av Wolfe, Whitman, Emerson og William Blake.

Nå er det på tide med meditasjon.